The Rook by Daniel O’Malley

“The body you are wearing used to be mine.”

The Rook (Checquy Files #1) by Daniel O’Malley

This is a fun book! A terrific mashup of superpowered british agents, secret organizations, purple ooze, plots that span centuries and horrific Belgian (!) mutants combined with an action packed story and solid doses of great humor.

Continue reading “The Rook by Daniel O’Malley”

China Miévilles Embassytown

Mieville_Embassytown_2011_UKMed glede har jeg slukt alt China Miéville har skrevet, men fortsatt står hans andre bok, Perdido Street Station, sammen med The City & the City fra 2009, som hans sterkeste og mest interessante verk. Miéville benytter ofte svært så oppfinnsomme, på grensen til det kryptiske, ord og språklige vendinger. I hans niende bok, Embassytown, tar han denne språklige essensen til det ytterste på godt og vondt. Miéville finner opp ord, bruker ordene på nye måter og skaper dermed en verden mer fremmed enn ellers mulig. For ikke bare handler Embassytown om kommunikasjon og språkets forunderligheter. I fortellingen om Avice Benner Cho og den planetariske utposten Embassytown er språket også makt og avhengighetsskapende.

På mange måter blander Embassytown elementer fra mine to favoritter, Perdido Street Station og The City & the City, men i dette tilfellet er ikke summen nødvendigvis større eller bedre enn delene. Embassytown er ofte mer fremmed enn Miévilles oppbygging av Bas-Lag-universet, men henter også elementer fra The City & the Citys filosoferinger, politiseringer og sentrale dualisme.

Embassytown foregår på planeten Arieka der menneskeheten har etablert en utpost mitt i en enorm by befolket av de innfødte Ariekei (eller bare «The Host»). Ariekei’ene er en av de mest unnvikende «fremmede», eller romvesener om du vil, noen gang oppfunnet (Miéville skal ha pønsket dem ut allerede som 11-åring). Noen fattige ord om «vinger», lemmer og tekstur får vi servert i små drypp, men noen helhetlig forståelse av hvordan disse vesenene ser ut uteblir. Mentalt og sosialt er de like unnvikende for de menneskelige nybyggerne som for oss lesere. Ariekei kommuniserer med to stemmer (tenk en slags lingvistisk brøk). De kan ikke lyve, eller i det hele tatt si noe som ikke er rent faktisk, og må derfor gjennomføre «ritualer» med gjenstander og levende vesener for å skape nye fakta, meninger, metaforer og sammenlikninger. Hovedpersonen, den 38-årige kvinnen Avice Benner Cho, er en slik sammenlikning. Dette gjør imidlertid ikke Avice i stand til å kommunisere med Ariekei, en oppgave forbeholdt genetisk og elektronisk tilpassede tvillinger, de såkalte ambassadørene. En dag ankommer en helt spesiell ambassadør Arieka og når de taler til Ariekei’ene påvirkes de på en måte som får store konsekvenser.

Det er ikke mye som er like bra i Embassytown som i Miévilles tidligere bøker, men han har lykkes å skape en hovedperson i Avice som er utenpå fortellingen. Hun forklarer sjelden ting, og er ofte også utelatt fra flere av historiens viktige vendepunkt. Hun virker tidvis rådvill, og de valgene hun til slutt tar blir tatt av nødvendighet og ikke et ønske om å «gjøre det rette». Likevel er hun en bestemt karakter som gir historien en relativt nøytral stemme.

Det største problemet med romanen er at løsningen på konflikten mellom de politiske menneskene og de påvirkelige Ariekei’ene går i mot humanistisk og oppløftende science fiction. Uten å røpe for mye blir konklusjonen at Ariekei’ene må endre sin kommunikasjon, sin stemme, sin fysikk og sin kultur, for å overleve, og dette skjer uten en grunnleggende kritikk av menneskene som helhet. Det er den hvite manns imperialisme som vinner igjen, og det var neppe Miévilles ønske eller formål med Embassytown. Et annet problem er Miévilles gode idé om en lingvistisk inngang til science fiction blir forkludret av sin egen infløkthet. Tanken bak har blitt for kompleks på papiret og fortellingen føles ikke så medrivende og spennende som den burde være. Boka virker teoretiserende (på en uferdig måte) og for opphengt i sine idéer til at den overbeviser rent narrativt. Det spenstige og innovative språket til tross er Embassytown overraskende drøy og tørr lesning.

Svidd gummi

I Rubber presterer Quentin Dupieux, eller Mr. Oizo som kanskje flere kjenner han som, noe helt annerledes og fascinerende. Ikke bare er filmen en b-filmparodi, men den er også en av de mer vellykkede filmatiske forsøkene på meta-fiksjon de siste årene. Sånn sett skulle nok filmen fungere best som et formeksperiment, hadde det bare ikke vært for at den er så fordømt morsom og underholdende i tillegg. Continue reading “Svidd gummi”