The Rook by Daniel O’Malley

“The body you are wearing used to be mine.”

The Rook (Checquy Files #1) by Daniel O’Malley

This is a fun book! A terrific mashup of superpowered british agents, secret organizations, purple ooze, plots that span centuries and horrific Belgian (!) mutants combined with an action packed story and solid doses of great humor.

Continue reading “The Rook by Daniel O’Malley”

Echo og Terry Moores kvinner

For en tid tilbake kjøpte jeg den komplette samlingen av Terry Moores tegneserie Echo på Comixology. De digitale seriene jeg får fra Comixology er alltid i god kvalitet, og tjenesten er en av de jeg benytter hyppig i forsøket på å leve mer og mer papirløst. Continue reading “Echo og Terry Moores kvinner”

China Miévilles Embassytown

Mieville_Embassytown_2011_UKMed glede har jeg slukt alt China Miéville har skrevet, men fortsatt står hans andre bok, Perdido Street Station, sammen med The City & the City fra 2009, som hans sterkeste og mest interessante verk. Miéville benytter ofte svært så oppfinnsomme, på grensen til det kryptiske, ord og språklige vendinger. I hans niende bok, Embassytown, tar han denne språklige essensen til det ytterste på godt og vondt. Miéville finner opp ord, bruker ordene på nye måter og skaper dermed en verden mer fremmed enn ellers mulig. For ikke bare handler Embassytown om kommunikasjon og språkets forunderligheter. I fortellingen om Avice Benner Cho og den planetariske utposten Embassytown er språket også makt og avhengighetsskapende.

På mange måter blander Embassytown elementer fra mine to favoritter, Perdido Street Station og The City & the City, men i dette tilfellet er ikke summen nødvendigvis større eller bedre enn delene. Embassytown er ofte mer fremmed enn Miévilles oppbygging av Bas-Lag-universet, men henter også elementer fra The City & the Citys filosoferinger, politiseringer og sentrale dualisme.

Embassytown foregår på planeten Arieka der menneskeheten har etablert en utpost mitt i en enorm by befolket av de innfødte Ariekei (eller bare «The Host»). Ariekei’ene er en av de mest unnvikende «fremmede», eller romvesener om du vil, noen gang oppfunnet (Miéville skal ha pønsket dem ut allerede som 11-åring). Noen fattige ord om «vinger», lemmer og tekstur får vi servert i små drypp, men noen helhetlig forståelse av hvordan disse vesenene ser ut uteblir. Mentalt og sosialt er de like unnvikende for de menneskelige nybyggerne som for oss lesere. Ariekei kommuniserer med to stemmer (tenk en slags lingvistisk brøk). De kan ikke lyve, eller i det hele tatt si noe som ikke er rent faktisk, og må derfor gjennomføre «ritualer» med gjenstander og levende vesener for å skape nye fakta, meninger, metaforer og sammenlikninger. Hovedpersonen, den 38-årige kvinnen Avice Benner Cho, er en slik sammenlikning. Dette gjør imidlertid ikke Avice i stand til å kommunisere med Ariekei, en oppgave forbeholdt genetisk og elektronisk tilpassede tvillinger, de såkalte ambassadørene. En dag ankommer en helt spesiell ambassadør Arieka og når de taler til Ariekei’ene påvirkes de på en måte som får store konsekvenser.

Det er ikke mye som er like bra i Embassytown som i Miévilles tidligere bøker, men han har lykkes å skape en hovedperson i Avice som er utenpå fortellingen. Hun forklarer sjelden ting, og er ofte også utelatt fra flere av historiens viktige vendepunkt. Hun virker tidvis rådvill, og de valgene hun til slutt tar blir tatt av nødvendighet og ikke et ønske om å «gjøre det rette». Likevel er hun en bestemt karakter som gir historien en relativt nøytral stemme.

Det største problemet med romanen er at løsningen på konflikten mellom de politiske menneskene og de påvirkelige Ariekei’ene går i mot humanistisk og oppløftende science fiction. Uten å røpe for mye blir konklusjonen at Ariekei’ene må endre sin kommunikasjon, sin stemme, sin fysikk og sin kultur, for å overleve, og dette skjer uten en grunnleggende kritikk av menneskene som helhet. Det er den hvite manns imperialisme som vinner igjen, og det var neppe Miévilles ønske eller formål med Embassytown. Et annet problem er Miévilles gode idé om en lingvistisk inngang til science fiction blir forkludret av sin egen infløkthet. Tanken bak har blitt for kompleks på papiret og fortellingen føles ikke så medrivende og spennende som den burde være. Boka virker teoretiserende (på en uferdig måte) og for opphengt i sine idéer til at den overbeviser rent narrativt. Det spenstige og innovative språket til tross er Embassytown overraskende drøy og tørr lesning.

Delikat donasjon

Never Let Me Go PosterDen japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro regnes av mange som en av nåtidens store britiske forfattere. Her i Norge er han ikke så kjent, og det er antagelig flere som har et forhold til James Ivorys filmatisering av “Resten av dagen” (1993), enn Ishiguros litterære forelegg. Hans foreløpig siste roman, “Never Let Me Go” (2005), ble filmatisert av Mark Romanek i fjor. Den har til nå vært ufortjent oversett. Continue reading “Delikat donasjon”

Kunsten å ikke se

Med arrestasjonen og saken rundt Maria Amelie, og de nasjons- og papirløse ble denne bokomtalen litt mer aktuell enn det jeg hadde sett for meg. Det er skremmende hvor presist Miéville beskriver mye av det vi velger å overse («ikke-se») og hvor overførbart det er på vårt eget land i dag.

…though we cannot know these objects as things in themselves, we must yet be in a position at least to think them as things in themselves; otherwise we should be landed in the absurd conclusion that there can be appearance without anything that appears.

— Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft (1781) Continue reading “Kunsten å ikke se”

Aliens i solnedgang

Første gang jeg hørte om Monsters antok jeg den var nok en lavbudsjettshorror med science fiction-elementer, søplete manus og flaut skuespill. Etter hvert som de virkelig gode anmeldelsene begynte å dukke opp ble det i stedet klart at dette var en film å se fram til. Gledelig er det derfor at Monsters ikke bare innfrir som en god film, men også som en potensielt genreforandrende film. Monsters har ikke blitt sammenliknet med RomerosNight of the Living Dead (1968) bare fordi den er et eksempel på opportunistisk filmskaping, men også fordi den tar utgangspunkt i en velprøvd formula og klarer å skape noe nytt. Akkurat slik gode zombiefilmer egentlig ikke handler om zombier så handler Monsters nemlig ikke om monstre i det hele tatt. I hvert fall ikke de monstrene man skulle tro tittelen refererer til. Continue reading “Aliens i solnedgang”