The Rook by Daniel O’Malley

“The body you are wearing used to be mine.”

The Rook (Checquy Files #1) by Daniel O’Malley

This is a fun book! A terrific mashup of superpowered british agents, secret organizations, purple ooze, plots that span centuries and horrific Belgian (!) mutants combined with an action packed story and solid doses of great humor.

Continue reading “The Rook by Daniel O’Malley”

Castles & Crusades Players Handbook 6th Printing

This review of the Castles & Crusaded Players Handbook 6th Printing is only based on the pdf delivered as part of my pledge in the recent Troll Lord Games’ Kickstarter-campaign.

In May last year Troll Lord Games made a highly successful Kickstarter-campaign which goal was to update the last printing of their Castles & Crusades roleplaying game. I followed the campaign with some interest because I have been looking for a fantasy ruleset that could easily be used with D&D modules from the 70’s to the latest Pathfinder and OSR modules of today. There are several other clones of D&D that will do this for you (and I own several of them), but Castles & Crusades looked to be faithful to the roots of rpgs, and still have a updated feel to it. Especially the modularity of the system appealed to me. I ended up backing the Kickstarter, and even put down the money for lots of add ons.

Continue reading “Castles & Crusades Players Handbook 6th Printing”

The Way of Kings av Brandon Sanderson

Akkurat i det man har lagt fra seg den siste boken i Steven Eriksons Malazan-serie eller man har gitt opp å vente på at George R.R. Martin skal skrive ferdig det neste kapitlet i A Song of Ice and Fire dukker det opp en ny fantasy-serie som truer med å sette de andre i skyggene i flere år framover. Brandon Sandersons episke The Stormlight Archives kan fort vise seg å bli den definerende serien i vår tid og det kun etter at den første (av totalt ti) mastodontbøker er utgitt.

For min del er det ingen selvfølge at det er Sanderson som leverer en såpass interessant nye serie. Continue reading “The Way of Kings av Brandon Sanderson”

A Cavern of Black Ice

Alt for mye av fantasy-genrens kjennetegn blir fort gjentakende. Generelt lider genren også under svake karakterskildringer, eviglange bokserier og et unødvendig høyt sideantall. Likevel har genren fått navnet sitt fra de ubegrensede idéene, og den grundige miljø- og verdensbygging som ofte kjennetegner de gode forfatterne.

J.V. Jones har tidligere hatt suksess med trilogien Book of Words. Hennes andre bokserie, Sword of Shadows, virker å inneha noen av fantasy-genrens dårligere egenskaper, men det er likevel flere interessante sider av denne første boken. Continue reading “A Cavern of Black Ice”

China Miévilles Embassytown

Mieville_Embassytown_2011_UKMed glede har jeg slukt alt China Miéville har skrevet, men fortsatt står hans andre bok, Perdido Street Station, sammen med The City & the City fra 2009, som hans sterkeste og mest interessante verk. Miéville benytter ofte svært så oppfinnsomme, på grensen til det kryptiske, ord og språklige vendinger. I hans niende bok, Embassytown, tar han denne språklige essensen til det ytterste på godt og vondt. Miéville finner opp ord, bruker ordene på nye måter og skaper dermed en verden mer fremmed enn ellers mulig. For ikke bare handler Embassytown om kommunikasjon og språkets forunderligheter. I fortellingen om Avice Benner Cho og den planetariske utposten Embassytown er språket også makt og avhengighetsskapende.

På mange måter blander Embassytown elementer fra mine to favoritter, Perdido Street Station og The City & the City, men i dette tilfellet er ikke summen nødvendigvis større eller bedre enn delene. Embassytown er ofte mer fremmed enn Miévilles oppbygging av Bas-Lag-universet, men henter også elementer fra The City & the Citys filosoferinger, politiseringer og sentrale dualisme.

Embassytown foregår på planeten Arieka der menneskeheten har etablert en utpost mitt i en enorm by befolket av de innfødte Ariekei (eller bare «The Host»). Ariekei’ene er en av de mest unnvikende «fremmede», eller romvesener om du vil, noen gang oppfunnet (Miéville skal ha pønsket dem ut allerede som 11-åring). Noen fattige ord om «vinger», lemmer og tekstur får vi servert i små drypp, men noen helhetlig forståelse av hvordan disse vesenene ser ut uteblir. Mentalt og sosialt er de like unnvikende for de menneskelige nybyggerne som for oss lesere. Ariekei kommuniserer med to stemmer (tenk en slags lingvistisk brøk). De kan ikke lyve, eller i det hele tatt si noe som ikke er rent faktisk, og må derfor gjennomføre «ritualer» med gjenstander og levende vesener for å skape nye fakta, meninger, metaforer og sammenlikninger. Hovedpersonen, den 38-årige kvinnen Avice Benner Cho, er en slik sammenlikning. Dette gjør imidlertid ikke Avice i stand til å kommunisere med Ariekei, en oppgave forbeholdt genetisk og elektronisk tilpassede tvillinger, de såkalte ambassadørene. En dag ankommer en helt spesiell ambassadør Arieka og når de taler til Ariekei’ene påvirkes de på en måte som får store konsekvenser.

Det er ikke mye som er like bra i Embassytown som i Miévilles tidligere bøker, men han har lykkes å skape en hovedperson i Avice som er utenpå fortellingen. Hun forklarer sjelden ting, og er ofte også utelatt fra flere av historiens viktige vendepunkt. Hun virker tidvis rådvill, og de valgene hun til slutt tar blir tatt av nødvendighet og ikke et ønske om å «gjøre det rette». Likevel er hun en bestemt karakter som gir historien en relativt nøytral stemme.

Det største problemet med romanen er at løsningen på konflikten mellom de politiske menneskene og de påvirkelige Ariekei’ene går i mot humanistisk og oppløftende science fiction. Uten å røpe for mye blir konklusjonen at Ariekei’ene må endre sin kommunikasjon, sin stemme, sin fysikk og sin kultur, for å overleve, og dette skjer uten en grunnleggende kritikk av menneskene som helhet. Det er den hvite manns imperialisme som vinner igjen, og det var neppe Miévilles ønske eller formål med Embassytown. Et annet problem er Miévilles gode idé om en lingvistisk inngang til science fiction blir forkludret av sin egen infløkthet. Tanken bak har blitt for kompleks på papiret og fortellingen føles ikke så medrivende og spennende som den burde være. Boka virker teoretiserende (på en uferdig måte) og for opphengt i sine idéer til at den overbeviser rent narrativt. Det spenstige og innovative språket til tross er Embassytown overraskende drøy og tørr lesning.

Kunsten å ikke se

Med arrestasjonen og saken rundt Maria Amelie, og de nasjons- og papirløse ble denne bokomtalen litt mer aktuell enn det jeg hadde sett for meg. Det er skremmende hvor presist Miéville beskriver mye av det vi velger å overse («ikke-se») og hvor overførbart det er på vårt eget land i dag.

…though we cannot know these objects as things in themselves, we must yet be in a position at least to think them as things in themselves; otherwise we should be landed in the absurd conclusion that there can be appearance without anything that appears.

— Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft (1781) Continue reading “Kunsten å ikke se”