11 filmfavoritter i 2011

11 Thor
thorNorrøn mytologi er muligens en av de mindre heldige aspektene av Marvel-universet, men det kan hende det kun virker slik på oss skandinaver. Litt dumt er det uansett at Hollywood har kommet oss i forkjøpet med denne filmatiseringen. Dumt er det ikke at det er godeste Kenneth Branagh som har styrt denne vikingbåten. Thor er nemlig en av årets morsomste og mest underholdende filmer, og et overflødighetshorn av kulisser, kostymer og fjollete barokk handling. Branagh har uttalt at dette er noe av det mest slitsomme han har gjort, men også det morsomste, og det synes.

10 Erratum
erratumEn polsk film som neppe får et bredt publikum, men som likefullt er en ypperlig road movie. Erratum er en stillferdig film, og som med road movies flest er det ikke reisens mål som er det viktigste. Her tvinges hovedpersonen tilbake til sin egen barndom, og gjenopplever både oppturer og nedturer som gjenspeiler Polens utvikling de siste tretti årene. Om sjansen byr seg til å få sett Erratum bør du absolutt gripe den om du har sansen for introvert drama med flere tolkningsmuligheter.

9 Rango
rangoRango er et bevis på at det ikke bare er Pixar og Dreamworks som kan lage underholdende langanimasjoner i Hollywood. Den er også Gore Verbinskis aller beste film. Rango er sjarmerende, skitten og tidvis ukorrekt – såpass at den ikke egner seg for alle barn, men desto mer for voksne. 3D-animasjonen pretenderer ikke mot realisme og gjør filmen akkurat passe skrudd og morsom.

8 Catfish
catfishCatfish er en av disse dokumentarene som man ikke helt tror på, og i dette tilfellet er det kanskje lurt å være skeptisk. Catfish er filmen om Facebook som The Social Network burde ha vært, og gjennom sin alltid overraskende historie belyser den mange tema rundt vår sosiale tilstedeværelse på nett. Til slutt spiller det ingen rolle om filmen er sann eller ikke, fordi Catfish omhandler nettopp fakta og fiksjon om et liv som i økende grad finner sted i helt andre rom enn det varige og håndfaste.

7 Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv
Uncle BoonmeeApichatpong Weerasethakuls sjette film er hans mesterverk. Den kulminerer alle hans sentrale temaer i en fragmentarisk film som blander thailandsk hverdag, menneskeskjebner, natur, livssyn og mytologi på en måte som både er gjenkjennelig og fremmed. Svært få andre filmskapere i dag har en så distingvert og gjennomført stil både narrativt og formmessig som Weerasethakul og selv de som misliker hans filmer vil huske dem i lang tid. Når det er sagt er dette kanskje Weerasethakuls mest tilgjengelige film, og et bra sted å starte for de som vil se noe helt annerledes.

6 The Adjustment Bureau
the adjustment bureauDet begynner å bli en del Philip K. Dick-filmatiseringer nå, og det kan virke som om tiden for konspirasjonsteorier, paranoia og virkelighetsfordreininger ikke er helt over ennå. The Adjustment Bureau er ikke den beste av Dick-filmatiseringene, men den er en knakende god debutfilm for George Nolfi. Ikke er den overdrevet eller for heseblesende, men likevel spennende og et meget godt stykke håndtverk.

5 Oslo, 31. august
oslo 31. augustJoachim Trier er muligens det største filmtalentet vi har hatt i Norge. Oslo, 31. august ikke bare bekrefter, men forsterker denne påstanden. Trier har forstått balansegangen mellom humor, menneskelighet og tristesse som er med på å gjøre en historie til mer enn bare iscenesettelse. Oslo, 31. august er moderne film med all den inderlighet, smerte og ukomfortable nærhet det innebærer.

4 Source Code
source codeDuncan Jones’ andre spillefilm innfrir forventningene fra Moon og viser samtidig at han har andre strenger å spille på enn de rent indie-sensible. Med et langt større budsjett og en komplisert idé er Source Code en mektig bra science fiction-film med følelse og overgår derfor i mine øyne fjorårets store slager Inception. Imponerende er det dessuten å holde spenningen oppe i halvannen time med så store fysiske og tidsmessige begrensninger på historien.

3 Hanna
hannaDet ble tidlig klart at Hanna var en filmene jeg så mest fram til i år, og gledelig er det at Joe Wright ikke skuffet. Mindreårige leiemordere virker å være i vinden om dagen, men der Kick-Ass var en overflatebehandling av superhelter og tegneserier tegner Hanna et langt mer komplekst bilde av lengsler og menneskelighet. Filmen er heller ikke fri for popkulturelle referanser, og det knusende og altoverskyggende spillet mellom Saoirse Ronan og Cate Blanchett er noe av det mer eksplosive jeg har sett på lerretet de siste årene.

2 Never Let Me Go
never let me goDenne har stått på toppen av lista mi i hele år og ble ikke detronisert før de siste par ukene. Mark Romaneks filmatisering av Kazuo Ishiguros roman med samme navn er en parabel om vår vei mot avstumpethet og umenneskeliggjøring av det og de vi ikke vil se.

1 Ambassadøren
AmbassadørenPå toppen av årslista står en dansk dokumentarfilm så modig, så på kanten og så uvirkelig at dens dokumentariske pretensjoner bør betviles. Om Ambassadøren er sann kan diskuteres, og historien er i beste fall manipulert for å belyse dens sterke poenger. Filmen er såpass ny at jeg ikke skal røpe noe av handlingen her, men jeg kan si at den kommer til å etterlate alle som ser den forundret, sjokkert og utilpass underholdt.

Delikat donasjon

Never Let Me Go PosterDen japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro regnes av mange som en av nåtidens store britiske forfattere. Her i Norge er han ikke så kjent, og det er antagelig flere som har et forhold til James Ivorys filmatisering av “Resten av dagen” (1993), enn Ishiguros litterære forelegg. Hans foreløpig siste roman, “Never Let Me Go” (2005), ble filmatisert av Mark Romanek i fjor. Den har til nå vært ufortjent oversett. Continue reading “Delikat donasjon”

Kunsten å ikke se

Med arrestasjonen og saken rundt Maria Amelie, og de nasjons- og papirløse ble denne bokomtalen litt mer aktuell enn det jeg hadde sett for meg. Det er skremmende hvor presist Miéville beskriver mye av det vi velger å overse («ikke-se») og hvor overførbart det er på vårt eget land i dag.

…though we cannot know these objects as things in themselves, we must yet be in a position at least to think them as things in themselves; otherwise we should be landed in the absurd conclusion that there can be appearance without anything that appears.

— Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft (1781) Continue reading “Kunsten å ikke se”

15 filmfavoritter fra 2010

Ikke alle disse filmene er fra 2010, men de aller fleste er filmer vi ikke fikk sett her til lands før i fjor. Kort oppsummert falt, som vanlig, de store kritikerfavorittene ikke helt i smak hos meg, men desto mer gledelig med noen ekstra gode norske filmer på lista.

Fra 15 til 1, her er mine personlige favoritter fra 2010: Continue reading “15 filmfavoritter fra 2010”

Aliens i solnedgang

Første gang jeg hørte om Monsters antok jeg den var nok en lavbudsjettshorror med science fiction-elementer, søplete manus og flaut skuespill. Etter hvert som de virkelig gode anmeldelsene begynte å dukke opp ble det i stedet klart at dette var en film å se fram til. Gledelig er det derfor at Monsters ikke bare innfrir som en god film, men også som en potensielt genreforandrende film. Monsters har ikke blitt sammenliknet med RomerosNight of the Living Dead (1968) bare fordi den er et eksempel på opportunistisk filmskaping, men også fordi den tar utgangspunkt i en velprøvd formula og klarer å skape noe nytt. Akkurat slik gode zombiefilmer egentlig ikke handler om zombier så handler Monsters nemlig ikke om monstre i det hele tatt. I hvert fall ikke de monstrene man skulle tro tittelen refererer til. Continue reading “Aliens i solnedgang”

Svidd gummi

I Rubber presterer Quentin Dupieux, eller Mr. Oizo som kanskje flere kjenner han som, noe helt annerledes og fascinerende. Ikke bare er filmen en b-filmparodi, men den er også en av de mer vellykkede filmatiske forsøkene på meta-fiksjon de siste årene. Sånn sett skulle nok filmen fungere best som et formeksperiment, hadde det bare ikke vært for at den er så fordømt morsom og underholdende i tillegg. Continue reading “Svidd gummi”