Kulturdebatt på blåpapir

Den siste ukes kulturdebatt og gammelmodige polemikk har vært triste saker. Trist fordi den ble brukt, relativt dårlig skal det sies, til å skjule andre uheldige agendaer. Enda tristere var det at den overskygget det viktigste kulturpolitiske utspillet i samme periode.

Jakten på piratene er i full gang igjen, og i påvente av ny åndsverkslov er produsentene ute og rasler med sablene for første gang siden Max Manus ble distribuert på Pirate Bay. Denne gangen er det nok en megasuksess, Kon-tiki, som har fått samme skjebne. Regissør Jannicke Systad Jacobsens vidsynte avklaring av den gjentagende digitale paranoia og frykt for ukontrollerbar distribusjon var et svært friskt pust. Spredning av kultur på nettet er, i likhet med det famlende forsøket om å definere «norsk kultur», en avsporet debatt med feil ordstyrere.

Piratdebatten har en forutsetning ordstyrerne aldri tar hensyn til: uavhengig av lovverk eller ei så er det verken spesielt uheldig eller nytt at kultur deles. Kulturpiratene er nemlig like gamle som den masseproduserte kulturen, uten at jeg her skal føre de gamle argumentene om analog vs. digital spredning. Formålet mitt er heller å bli kvitt de feilslutninger og avsporinger debatten som regel bunner ut i. Utgangspunktet er film, men argumentene er overførbart på andre kulturuttrykk.

the pirate bayFor det første så er pirater pirater. De ville ikke betalt for innholdet selv om det var mulig. Per definisjon er derfor ikke piratene en målgruppe og det bør den heller ikke være. Poenget bør være å fokusere på de som fortsatt er villig til å betale for innhold, gjøre det enkelt for dem og gi dem den aller beste opplevelsen. Ved å konstant premiere det betalingsvillige publikumet vil piratvirksomheten bli like positivt som røyking. Dette tar tid, først og fremst fordi man ikke har angrepet problemet riktig og tidsnok, men det må skje.

For det andre er det et ok utgangspunkt å se på hva og hvem piratvirksomheten egentlig skader. Det er sannsynlig at den ureglementerte nettdistribusjonen av film ikke skader kinobesøket i nevneverdig grad. Statistikken etter den nylig stengte fildelingsgiganten Megaupload tyder på at faktisk det motsatte kan være tilfelle. Stengningen av Megaupload førte paradoksalt nok til et lite fall i kinobesøket, og verst gikk det ut over de mindre filmene som er avhengig av jungeltrommer og annen ukonvensjonell markedsføring. Konsekvensen for de mindre kommersielle filmene når de ikke er tilgjengelig via nettet er med andre ord langt mindre oppmerksomhet.

For det tredje kunne det vært interessant å se på andre faktorer som skader kinobesøket. Det vil være naturlig å anta at salget av dvd/blu-ray skader kinobesøket mer enn piratene. Hvor mange velger å kjøpe eller leie dvd’en i stedet for å gå på kino? Langt flere enn de som velger å skaffe filmen ulovlig. Piratene kan ha skadet dvd-salget til en viss grad, men igjen må man stille spørsmålet om nedgangen i dette markedet ikke er en katastrofe, men heller en fornuftig stabilisering. Inkludert i dette ligger også at filmbransjen virker totalt uvillig til å se på sitt marked som globalt. Tilgjengeligheten av en film må være på plass fra dag en uavhengig av landegrenser og kunstige soneinndelinger. Med fokuset på publikum virker det på meg mer fornuftig å spørre om ikke de viktigste truslene mot filmen er kinoen selv. Kan det tenkes at kiosktankegangen skader filmen? Skader den nye kinoopplevelsen kinoen?

Den største trusselen mot alle kulturuttrykk i dag er likevel tid. For de aller fleste strekker ikke tiden til, og med nye håndholdte enheter forventer vi å bli underholdt når vi selv ønsker det. I denne nye økonomien er det bare de aller største spetaklene som trekker oppmerksomheten bort fra lommeskjermen. Derfor håver fortsatt Avatar og Transformers inn de store summene og kan utnytte det tradisjonelle distribusjonsapparatet, mens mindre filmer er avhengig av å tenke nytt. Distribusjonsmodellene er i endring, men for de fleste publikummere og kunder går det alt for sakte. Teknologien er der, ønsket er der, markedet er etter all sannsynlighet å dømme der også, men innholdet henger faretruende langt etter.

På nettsiden til den nye nye filmen John Dies at the End ble det før jul reklamert med at den ville være “available everywhere” fra 27.12. Før den ble sluppet på kino i januar. Et prisverdig tiltak (og ikke helt nytt, men likevel sjelden kost), men også her og i de aller fleste tilfeller betyr ikke “everywhere” “overalt” (ordet ble senere fjernet, og det står nå bare “On demand from 27/12”). Det betyr kun i USA. Dette er bensin på bålet til fildelingstjenestene. Og det irriterer det betalingsvillige publikumet. Spørsmålet er om filmer ikke tilknyttet det store kinomarkedet har noe å tjene på å følge samme forretningsmodell, dvs. trinnvis lansering i soner og formater? Har en langdryg lansering i små etapper på små budsjetter noen fortrinn framfor en rask og global tilgjengeliggjøring? Jeg er overbevist om at det siste er det beste, og innleggene fra fortvilte og frusterte canadiere og europeere på Facebook-siden til John Dies at the End er gode bevis på det.

johndiescomplains

Nå er det lett å se seg blind på det publikum og forbrukerne ønsker, og dermed glemme at det er et komplekst økonomisk system bak, men argumentasjonen er ikke ugyldig av den grunn. Langt mer nærliggende er det å spørre om dette systemet ikke har blitt for komplekst. Rettigheter på filmer kan ta lang tid å avklare. På eldre filmer kan det til og med være vanskelig å spore rettighetene. Filmer lages ikke bare med avklarte budsjetter, og det sitter mange investorer bak hver film som selvsagt ønsker sin del av inntektene. Jeg har også argumentert for tidligere i forbindelse med musikkbransjen at et unødvendig distributørledd i praksis står i veien for en positiv og langtrekkende spredning. Alle slike ting påvirker hvor, hvordan og når en film blir tilgjengelig. Problemet er likevel at så fort filmen blir tilgjengelig på internet er den per definisjon en global kulturgjenstand. Man kan gjøre halvhjertede forsøk på å hindre spredning utenfor kunstige soneinndelinger, men det skaper ikke annet enn et begrenset og frustert publikum.

Løsningen er, ironisk nok, å se på filmen som en åpen økonomi – en gjenstand i globalt salg – på så mange forskjellige måter som mulig – så fort som mulig – så tilgjengelig som mulig – og så enkelt som mulig. Som jeg argumenterte for i min artikkel om digitale artister, sett den får vi uansett.

Det interessante er at begge denne ukens debatter har samme løsning og positive utfall: kultur har for lengst sluttet å være (om den noensinne har vært det) avgrenset av nasjonalitet, lovverk og tradisjonelle distribusjonsmodeller. Det er bare pengene som ikke har skjønt det ennå.

Advertisements

Author: Gunnar

I'm a film buff that games, cooks and reads comics. I'm also passionate about photography and digital distribution. Yes, really. Posts can be bilingual. Sorry about that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s