π (Pi) (1998)

pi-still-1

Pi PosterDarren Aronofskys debutfilm π (Pi) ble aldri vist på ordinær kino i Norge, til tross for at den fikk stor oppmerksomhet på filmfestivalen Sundance. På grunn av filmens konspiratoriske og matematiske tema ble den også omdiskutert i vitenskapelige miljøer. Som student leide jeg den impulsivt på den lokale videosjappa i 1999. Så gikk jeg hjem og så den alene på en liten hybel med dusj og toalett i en mørk vaskekjeller. Likhetene mellom meg og Pis hovedperson var kanskje ikke mange, men den traff likevel en resonans i tilværelsen der og da.

Max Cohen er et matematisk geni. Han forsker på kaosteori og en formel som kan forklare meningen med livet, universet og alt. Han er også asosial, klaustrofobisk, og nær ved å vippe over i galskap og schizofreni. Han tar utgangspunkt i det kaotiske børsmarkedet der aksjer skifter eiere hvert eneste sekund. Ved hjelp av en supercomputer, treffende navngitt Euklid etter den mystiske matematikeren i oldtidens Alexandria, nærmer Cohen seg en løsning. Det vekker interessen til et mektig børsfirma, teknokrater, et medieselskap, CIA, og ikke minst en gruppe kabbalister. Den fra før av forstyrrede Cohen blir nå i tillegg paranoid – noe som absolutt ikke betyr at de ikke er ute etter han.

Filmen er skutt i svart/hvitt. Hvert eneste bilde er en antydning overeksponert. De stadige skiftene mellom skinnende detaljer og bunnløst mørke er til tider en slitsom, men likevel effektiv måte å oppleve Max’ verden. Lydbruken begrenser seg til technomusikk og elektronisk støy – fra grumsete bakteppe til hylende sirener. Filmens menneskelige aspekt er representert ved den søte nabojenta, Cohens tidligere professor og ikke minst den lille jentungen i oppgangen som utfordrer Max med stadig vanskeligere kalkulasjoner. De viser alle en omtanke som han verken kan eller ønsker å ta stilling til.

Jeg har en tendens til å falle for filmer med flere lag – både i historie og mening. David Lynch er en slik uransakelig regissør og Darren Aronofsky er en annen. Jeg har også en forkjærlighet for debutfilmer. Kanskje fordi det er her man finner det ‘reneste’ uttrykket til regissører. π (Pi) har mange likheter med Lynch’s debutfilm Eraserhead. Ikke bare i uttrykk og form, men begge filmene klarerer også å skape et komplett og unikt univers i selve fortellingen og ut av hovedpersonens oppfatning av verden.

Advertisements

Author: Gunnar

I'm a film buff that games, cooks and reads comics. I'm also passionate about photography and digital distribution. Yes, really. Posts can be bilingual. Sorry about that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s