Grant Morrisons JLA 1997-2000

Det finnes et knippe forfattere de store tegneseriehusene ringer til når de ønsker å gjennomføre store og altomfattende endringer i sine respektive superheltunivers. På 80-tallet var det Alan Moore, på 90-tallet Grant Morrison og Neil Gaiman og på 2000-tallet har det bl.a. vært Warren Ellis og Joss Whedon. Denne gruppen forfattere er det nærmeste den kommersielle tegneserien kommer auter-rollen, en betegnelse på en kreativ rolle som har helt tydelige og gjennomgående kjennetegn.

Den mest inngripende, kaotiske og kanskje mest interessante har i snart 30 år vært Grant Morrison. Som flere av sine auteur-kolleger er Morrison britisk, nærmere bestemt skotte, og det har blitt spekulert i om nasjonaliteten kan ha noe med disse forfatternes evne til å tenke annerledes rundt de ofte veldig konservative superheltene. Morrison implementerer ofte elementer fra motkulturer og okkultisme i sine verk, enten det er Animal Mans økologi og dyrevern, Doom Patrols okkultisme, The Invisibles’ mystisisme og nihilisme eller Supermans selvransaking i All-Star Superman.

JLA Cover

En av Morrisons største og definerende serieforsøk var det han gjorde med DCs sentrale superheltserie, Justice League of America, fra 1996 til 2000. Morrison dekonstruerte JLA som han alltid har gjort med tilsvarende serieoppdrag. Han tok serien tilbake til sine røtter, begrenset universet for så å utvide det og tilpasse det sine overhengende temaer. Sentralt i serien står de klassiske heltene i DCs univers: Superman, Batman, Aquaman, Wonder Woman, Martian Manhunter, Flash og Green Lantern. Etter hvert som Morrison bygger opp historien rundt “de syv store” legger han til en rekke mindre kjente karakter, bl.a. Aztek, engelen Zaurel, og New Gods Orion og Big Barda.

Med fokuset på de største og noen av de mektigste heltene i DC-universet er det kanskje ikke rart at Morrison bringer noen av de mektigste fiendene inn i serien. Her bekjempes engler, utenomjordiske superhelter, Lex Luthor og hans Injustice Gang og ikke minst Darkseid, den ondeste av alle superskurkene, på løpende bånd. Kontinuiteten i historiene er fremragende, til tross for at det faktisk er ganske kaotisk og heseblesende action vi blir vitne til.

JLA

Et ankepunkt mot Morrisons grep om JLA er at den fokuserer nesten utelukkende på disse konfliktene. Det blir en anelse for lite karakterbygging og -utvikling i all den actiontunge fortellerstilen. Superheltenes alter ego-liv, som så ofte er det som gjør disse seriene til noe annet enn fortellinger for barn, havner i annen rekke. De store eksplosjonene og gudebaserte evnene og kampene trekker også fokuset bort fra Morrisons egentlige ønske om å sette søkelyset på superheltenes rolle som universets beskyttere. Oppbyggingen til historien om de tilsynelatende harmløse og utenomjordiske superheltene som kommer for å redde jorden er eksemplarisk, og de viktige spørsmålene som kunne blitt stilt rundt hva superheltene gjør for å redde verden fra de virkelige tragediene blir kun såvidt berørt. Dette er de samme spørsmålene religiøse mennesker møter ofte, og kunne blitt en spennende allegori for en såpass intelligent mann som Morrison.

Når det er sagt er Supermans nyervervede superkrefter interessante. Likeledes den begynnende endringen av Batmans karakter fra kriminalitetsbekjemper til genial taktiker. Omflanket av guder, overmennesker og udødelige helter blir Batmans rolle definert som pur intelligens. Mannen uten overnaturlige evner som likevel ofte blir den siste skansen fordi han alltid leser situasjonene og ligger noen skritt foran både lesere og heltenes fiender. Batman, og til dels den noe distanserte Martian Manhunter, er også ofte bindeleddet i den etterhvert så mangfoldige JLA. En annen viktig karakter for Morrison er den nyslagne lanternen Kyle Rayner. I løpet av serien reiser han seg fra forsiktig og misforstått førstereisgutt til kanskje den mektigste av alle superheltene.

JLA 14

Når det gjelder Howard Porters tegninger er de tydelig av en annen tid, dvs. ikke i samme ånd som nåtidens selvreferende, ofte ironiske og post-moderne (eller kanskje post-post-moderne) strek. De står likevel ikke tilbake for noen av hovedstrøms-seriene som ble produsert i samme tidsperiode og det til dels glatte, men detaljerte, uttrykket fungerer helt greit. Morrison og Porters behandling av JLA fikk store konsekvenser for DC, og var en av de mestselgende seriene på 90-tallet. Pre-Morrison hadde serien riktignok store problemer, og var ikke et satsningsområde, men det nye fokuset på de store fortellingene ga mersmak og inspirerte serier og avarter av JLA langt ut på 2000-tallet. Dette gjelder også for tegnefilmversjonen av JLA.

Justice League of America under Grant Morrisons penn er en morsom og underholdende serie, men mangler i ettertidens lys den dybden og selvransakelsen man forventer av en definerende og historisk tegneserie. Påvirkningen av serien skal likevel ikke undervurderes, men det kan diskuteres om denne påvirkningen har vært av mer kommersiell art enn rent fortellermessig og kunstnerisk.

Grant Morrison avsluttet sitt arbeid med JLA med albumet Earth 2 i 2000 og skrev også de tre første numrene av den flerårige JLA Classified i 2004. Han har til stadighet vendt tilbake til DC og skrevet flere dekonstruksjoner av de etablerte heltene. Antagelig etter eget ønske, men også når serieforlaget ønsker å røske litt i konvensjonene.

Advertisements

Author: Gunnar

I'm a film buff that games, cooks and reads comics. I'm also passionate about photography and digital distribution. Yes, really. Posts can be bilingual. Sorry about that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s