Evigheten i en film

Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives

At Apichatpong Weerasethakul vant Gullpalmen i Cannes i fjor med Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010) kom kanskje overraskende på mange. For de som har fulgt asiatisk film det siste tiåret var det nok mer imponerende enn overraskende.

Apichatpong WeerasethakulDen internasjonale kometkarrieren til Apichatpong mangler faktisk sidestykke i nyere filmhistorie og for festivalgjengere har det nærmest vært umulig å unngå en av hans fire spillefilmer. Av store internasjonale meritter bør det nevnes, i tillegg til Gullpalmen, juryprisen i Cannes for Tropical Malady (2004) og Un Certain Regard-prisen for Blissfully Yours (2002). Hans forrige film, Syndromes and a Century (2006) havnet på mange kritikerlister da tiårets beste filmer skulle oppsummeres. Den ble mye omtalt da den ble forsøkt sensurert i Thailand, og indirekte førte den til en omskriving av sensurreglementet der. I hjemlandet har Apichatpong ikke vært populær hos de restriktive myndighetene. Han jobber utenfor det strenge studiosystemet, og det anstrengte forholdet til regimet reflekteres i navnet på Apichatpongs eget produksjonsselskap Kicking the Machine. Gjennom dette produserer han ikke bare sine egne filmer, men støtter også en rekke digitale og visuelle produksjoner fra andre uavhengige kunstnere.

Å forstå Apichatpong Weerasethakuls filmer er strengt tatt ikke nødvendig for å sette pris på dem. De fleste av hans filmer fungerer som langsomme og dvelende reiser, men kan nok fort oppfattes som relativt retningsløse om man ikke kjenner hans utgangspunkt. Apichatpong har sagt at hans filmer er en form for dagbok og hans måte å kommunisere på (Sight & Sound, desember 2010). Hvem Apichatpong er, er derfor nødvendig å kjenne til, både for å gjenkjenne og forstå de sentrale temaene i hans relativt korte, men karakteristiske filmografi.

Naturens rolle

Apichatpong vokste opp i en familie med kinesiske røtter. Begge foreldrene var leger og han tilbrakte mye tid på landsbysykehuset der de jobbet. Dette gjenspeiles i filmene hans der noen karakterer ofte er leger og andre lider av uforklarlige sykdommer. Ikke minst er hele Syndromes and a Century en hyllest til hans foreldre. Apichatpong har, i motsetning til mange andre thailandske regissører, sin filmutdannelse fra USA (School of the Art Institute of Chicago) der han studerte kunstfilm. Han har også bachelor i arkitektur, men det er nok kunstfilmen, og kanskje surrealismen, som har hatt den største påvirkningen på filmene hans.

Filmene hans er sjelden manusbasert, og han benytter amatører i de aller fleste roller. Av mangel på et bedre ord beskrives Apichatpongs filmer som «organiske». I det ligger det antagelig at de føles frie, innfallsbaserte og langsomt dvelende, men også at naturen som oftest har en framtredende rolle. Den oppsluker ofte så vel karakterene som handlingen, og av til synes naturen å være den eneste karakteren. Et godt eksempel på det finner vi i en av sluttscenene i Blissfully Yours. En av de kvinnelige karakterene ligger på en elvebredd i jungelen og gråter. Kameraets stille opptak av dette, samt jungelens konstante bakgrunnslyd, formidler ikke bare kvinnens sorg, men også en følelse av at naturen omfavner, trøster og gråter med kvinnen. Møtet med tigeren i Tropical Malady og den mye omtalte elskovsscenen med mallen i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv er andre gode eksempler på det samme.

Livet som film

Ingen av Apichatpongs filmer følger klassiske handlingsmønstre. Det skjer svært lite på på overflaten. De fungerer nesten som tilfeldige utsnitt av livet, og man får ofte følelsen av at filmer som Blissfully Yours like gjerne kan vare evig eller slutte på hvilket som helst sted i handlingen. Denne følelsen forsterkes ved at forteksten først kommer 45 minutter ut i filmen, som for å signalisere at tiden er en sekundær størrelse. Apichatpong er buddhist, og det er ikke vanskelig å se at det sirkulære livssynet har sin påvirkning på filmene hans. Synet på livet innebærer ingen endelig avslutning, og i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv er selv ikke døden (og reinkarnasjonen) annet enn et lite ledd i livets lenke. Ingen scener er egentlig viktige, men de er alle like viktige. Slik blir narrasjonen en vilkårlig rekke innfall og små forandringer som ikke betyr noe i sin enkelthet. Innenfor en temporal ramme får de en sammenheng, men det er en falsk sammenheng: filmens konstruksjon og begrensning. Dette kommer til uttrykk ved nærmest umerkelige transformasjoner, men også ved at filmene alltid er todelte. Todelingen viser at historien verken er lineær eller endelig. Den kan fortelles på utallige måter, og ingen er mer riktig, eller viktig, enn andre. I Blissfully Yours antydes transformasjonen ved at filmens fokus flyttes fra det urbane og det snakkesalige til naturen og et helt annet lydbilde. I Tropical Malady møter vi to forskjellige historier med de samme skuespillerne i ulike roller, og en metaforisk historie rundt det samme temaet oppstår. I Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv blir tiden fullstendig opphevet og skillet mellom fortid, nåtid, framtid, mann, kvinne, drøm, virkelighet, ja til og med parallelle virkeligheter utviskes.

Panteisme og minimalisme

Som regissør er Apichatpong helt klart en av de få som klarer å uttrykke en ren panteisme i sine filmer. En annen regissør som kan tilskrives noe av det samme er Terrence Malick. For han, som for Apichatpong Weerasethakul, er det naturen som representerer dette altomfattende synet. Det er først i menneskets møte og delaktighet med naturen at karakterene i filmene faller til ro, får bekreftelse og finner seg selv. I disse scenene er det repetisjoner i bevegelser og lyd som skaper en langsom, dvelende, sensuell og paradisisk atmosfære. Dette har blitt oppfattet som minimalisme i Apichatpongs filmer og han har blitt sammenliknet med asiatiske kolleger som Tsai Ming-liang og Hou Hsiao-hsien. Sammenlikningen er ikke nødvendigvis uriktig, men Apichatpong er sjelden en visuelt sparsom regissør. Han forsøker ikke å rydde sine filmer for forstyrrende uttrykk, men heller å dvele ved den rikdommen han finner i det visuelle. Som for å strekke den ut i evigheten.


Mysterious Object at Noon (2000)

mysterious object at noonApichatpongs første langfilm er en halvdokumentar som blir til ved hjelp av André Bretons surrealistiske selskapslek – «the exquisite corpse game». I denne leken skaper deltakerne en «fortelling» sammen ved å legge ett og ett ord til en ordrekke, ofte uten å kjenne til ordene som kommer før. Apichatpong og hans filmteam reiste rundt i Thailand og intervjuet folk og ba dem legge til sine egne ord til en historie. Slik skapte de denne kollektive fortellingen om en lam gutt og hans uberegnelige kvinnelige mentor. Den frie assosiasjonsleken sier antagelig mer om thailandsk tankesett enn en mer rendyrket dokumentarfilm.

Filmen tok tre år å lage, og er basert på frivillig innsats i hele produksjonen. Amatørskuespillere spiller ut handlingen mens leken pågår. Slutten av filmen er mer dokumentarisk og gir et innblikk i thailandsk hverdag.

Blissfully Yours (2002)

blissfully yoursBlissfully Yours er på mange måter en typisk film fra Apichatpong Weerasethakul. Første halvdel av filmen introduserer hovedkarakterene i et urbant miljø. Vi møter en ulovlig innvandrer fra Burma med en mystisk hudsykdom, hans thailandske kjæreste som maler små porselensfigurer på fabrikk og en overbeskyttende og kanskje sjalu middelaldrende kvinne. Filmens fortekster kommer først tre kvarter ut i filmen da kjæresteparet drar på piknik rett ved den burmesiske grensen.

Med dette skiftet i historien er det ikke bare omgivelsene som forandres. Den dvelende observasjonen fortsetter fra filmens første del, men kameraet beveger seg friere i jungelen og betraktelig nærmere karakterene. Fargene virker sterkere og de små bevegelsene og detaljene i både landskapet og karakterene fremstår tydeligere. Handlingen opphører og det er karakterenes måte å bevege seg, spise og elske på som gir filmen følelse og form.

Blissfully Yours er en ekstremt intim film. På grunn av nærheten og erotikken som etter hvert utfolder seg kunne det blitt ubehagelig. Blissfully Yours er heldigvis ikke tilgjort eller sjokkerende på noe vis. Den langsomme og vakre pikniken, nærheten og varmen mellom karakterene, ja det naturlige og sterkt menneskelige i denne filmen er det som gjør den severdig og annerledes.

The Adventures of Iron Pussy (2003)

the adventure of iron pussySom tittelen tilsier er The Adventures of Iron Pussy en ganske så fjollete film, og utypisk for Apichatpong Weerasethakul. Han er da også kun co-regissør på denne filmen sammen med regissør/skuespiller Michael Shaowanasi. I likhet med landsmann Wisit Sasanatiengs nudel-western Tears of the Black Tiger er The Adventures of Iron Pussy en estetisk pastisj over vestlig genrefilm.

Hovedpersonen, «Miss Pussy», kjemper for rettferdigheten og mot et narkotikum som fungerer som et sannhetsserum. Den frankofile antagonisten «Madam» stikker kjepper i hjulene, og det oppstår komplikasjoner når «Miss Pussy» får følelser for «Madams» sønn. Filmen utspilles som en komisk spionfilm, og byr bl.a. på en transvestitt i hovedrollen, underkoreograferte kampscener, slapstick, musikalnumre, og et plot en såpeopera verdig.

Tropical Maladay (2004)

tropical maladyTropical Malady utforsker forholdet mellom to menn på en uvanlig måte. Filmens første del omhandler en homofil soldat, Keng som fascineres av en ganske så vanlig landsbygutt, Tong. Tong er nok mer interessert i selve soldatlivet enn i Kengs forsiktige og sjenerte tilnærmelser. Forholdet mellom de to utvikles, som handlingen i Blissfully Yours, nærmest i sanntid. Ved hverdagslige små episoder og lange scener som aldri helt avsluttes blir Kens kjærlighet beskrevet som umulig.

Så går filmen i svart før fortellingen om Keng og Tong igjen utspiller seg gjennom en thailandsk myte om en jeger og en formskiftende sjaman-tiger. I myten er Keng jegeren og Tong den unnvikende, men også farlige tigeren. Bortsett fra en meget spesiell scene pågår denne jakten i stillhet, og etter hvert blir det uklart om det er jegeren som jakter, og til og med om det i det hele tatt er en jakt.

Tropical Malady utfordrer de fleste filmatiske og narrative konvensjoner. De to fortellingene kan sees som kommentarer til hverandre, men også som en og samme fortelling fortalt realistisk i første del og metaforisk i andre del. Det er begjæret som styrer Keng og i den realistiske beskrivelsen av forholdet er tilnærmelsene høflige og romantiske, men i andre del er slike menneskelige trekk tilsidesatt av enkelt og rent instinkt.

Syndromes and a Century (2006)

syndromes and a centurySyndromes and a Century er en av filmene som ble sponset av Wien by i forbindelse med 250-årsfeiring av Mozarts fødsel. Mozartkomitéen fikk antagelig noe helt annet enn de forventet for Syndromes and a Century er en personlig film der Apichatpong hedrer sine foreldre uten å benytte Mozarts musikk eller historie.

Syndromes and a Century er kroneksempelet på Apichatpongs bruk av transformasjon og hans typiske fortellerteknikk. Filmen er delt i to der den første er satt til et sykehus på landsbygda og den andre i et større sykehus i Bangkok. Karakterene og dialogen i de to delene er grunnleggende like, men de to historienes utfall er vidt forskjellige.

De sensurerende myndighetene i Thailand ville klippe flere scener i filmen, noe Apichatpong nektet og filmen ble derfor unndratt offentlig visning. Etter dette ble bevegelsen Free Thai Cinema Movement grunnlagt, og som en protest mot juntaen gikk Apichatpong med å på å erstatte de sensurerte delene av filmen med et tilsvarende langt svart lerret uten lyd.

Artikkelen og filmomtalene ble skrevet til Cinematekets mars/april-program 2011.

Advertisements

Author: Gunnar

I'm a film buff that games, cooks and reads comics. I'm also passionate about photography and digital distribution. Yes, really. Posts can be bilingual. Sorry about that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s