Kunsten å ikke se

Med arrestasjonen og saken rundt Maria Amelie, og de nasjons- og papirløse ble denne bokomtalen litt mer aktuell enn det jeg hadde sett for meg. Det er skremmende hvor presist Miéville beskriver mye av det vi velger å overse («ikke-se») og hvor overførbart det er på vårt eget land i dag.

…though we cannot know these objects as things in themselves, we must yet be in a position at least to think them as things in themselves; otherwise we should be landed in the absurd conclusion that there can be appearance without anything that appears.

— Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft (1781)

Thye city & the cityFjorårets Arthur C. Clarke Award- og Hugoprisvinner The City & the City er China Miévilles beste bok siden steampunk-mursteinen Perdido Street Station introduserte verden til Bas-Lag-universet. The City & The City er derimot satt til vår tid og vår verden, med noen viktige forskjeller.

Miévilles forfatterskap har alltid vært litt problematisk å plassere, og denne boken gjør det ikke enklere. Han har vunnet science fiction-prisen Arthur C. Clarke Award to ganger tidligere, men likevel vil ikke beinharde science fiction-fans klassifisere Miéville som en science fiction-forfatter. Til det er hans fortellinger for «unaturlige», ja kanskje magiske, enn det hard vitenskap kan gå god for. Miéville er på sin side ikke komfortabel med merkelappen «fantasy», og har forsøksvis prøvd å innføre «weird fiction» (det er også mulig at Bing & Bringsværds begrep «fabelprosa» ville falt i smak hos Miéville) på sin fiksjon. I god overensstemmelse med The City & the City er det ikke vanskelig å innse at Miévilles bøker godt kan være to (og tre!) ting på en gang; det er nemlig en slik tankelek romanen omhandler.

The City & the City omhandler, som tittelen tilsier, to byer. Begge er fiktive, men plassert i vår gjenkjennelige verden. Den første byen er Beszél, et sted i det sørøstlige Europa med tydelig østblokkaktig, nesten kafkask, preg på stemning, utseende og navnsetting. Politimannen Tyador Borlú blir presentert for en vanskelig sak: mordet på en amerikanske studine som jobbet i Ul Quoma, den andre byen i bokens tittel.

Her begynner det å bli komplisert for Ul Quoma er ikke bare Beszéls motstykke og rival. Ul Quoma og Beszél er ikke bare naboer og nærliggende bystater. De deler det samme fysiske rommet. Ved hjelp av et intrikat lovverk, opplæring, vaner, psykiske og fysiske barrierer, samt frykten for den mystiske enheten «Breach» holdes befolkningen i de to byene adskilt. Konvensjonelle grenser mellom de to eksisterer, men de overlapper, «crosshatch»er og sammenblandes oftere enn ikke, og det er bare den strengt innøvde kunsten å «ikke-se» («unsee») som hindrer folket å bryte grensene. Å dra fra den ene byen til den andre er likevel ikke ulovlig, men grensene kan bare krysses på bestemte måter og pass er da nødvendig. De to har forskjellige styresmakter, forskjellig politi og alt annet som skiller to vidt forskjellige byer andre steder i verden. Miéville lar leserens tilnærming til denne merkelige delingen skje gradvis, og det er lurt når man selv etter å ha lest boken har problemer med å sette ord på akkurat hvordan to fysiske begrensede områder kan eksisterer samtidig på det samme stedet. Kvasivitenskapelige retninger som strengteori, og ikke minst filosofer fra og med Kant, har både lekt med tanken om, og forsøkt å bevise slike umuligheter. Likevel er det kanskje fiksjonen, og dermed denne boken, som best klarer å beskrive hvordan man på realistisk vis kan oppleve og organisere flerdimensjonalitet. Når det er sagt får ikke alltid Miéville tankeleken til å virke 100% troverdig. Det er ikke nødvendigvis fordi den ikke kunne ha vært det, men tidvis blir det klart at Miéville gjør konstruksjonen litt for vanskelig for seg selv. Det hindrer ikke boken i å være både underholdende og ekstremt smart – spesielt introduksjon av en tredje by i byen gjør ting interessant.

I The City & the City har Miéville skrevet og skapt noe så unikt som en tankekonstruksjon og en fabel som fanger essensen av det moderne og mangefasetterte bymiljøet. Beszél og Ul Quoma representerer på mange måter det nasjonalistiske, innvandrerbaserte, overseende, unnvikende og fremmedgjorte som i økende grad viser seg i europeiske byer, men også kompleksiteten og det kontrastfylte urbane. Boken kan leses som en fabel om illusjoner og systemer bygd på politisk vilje alene. Hvordan vi i større og større grad blir opplært til å overse faktiske hendelser og ekte mennesker rundt oss hver dag – hvordan vi hele tiden velger hva vi vil se og hva vi vil «unsee» (papirløse, tiggeren på hjørnet, narkomane, prostituerte, gateselgere). Slik fungerer vår hverdag i byen, og det er ganske så snedig konstruert på en forståelig, men samtidig helt fremmed måte i The City & the City.

The City & the City er ingen stor kriminalroman, og mordsaken er i bunn og grunn ikke spesielt elegant bygd opp eller avsluttet, men det spesielle miljøet og konstruksjonen rundt Tyador Borlús reise fra Beszél til Ul Quoma og videre gjør dette til en helt uvanlig bok. Såpass uvanlig at konvensjonell fiksjon ikke hadde klart å fortelle en liknende historie om oss selv og hvordan vi distanserer oss fra hverandre. Det er ganske sensasjonelt.

Advertisements

Author: Gunnar

I'm a film buff that games, cooks and reads comics. I'm also passionate about photography and digital distribution. Yes, really. Posts can be bilingual. Sorry about that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s